Frykt blir ofte forvekslet med sårbarhet og angst

Frykt er et medfødt og dypt forankret emosjonssystem i hjernen, både hos menneske og dyr, og helt essensielt for overlevelse. Det er kroppslig, følelsesmessig og nevrologisk – ikke bare et produkt av tanker eller læring. Frykt som ett av de grunnleggende emosjonelle systemene i hjernen til alle pattedyr Funksjonen til fryktsystemet er å varsle individet om fare og fremme unnvikelsesatferd. Det hjelper med å overleve ved å aktivere “fight, flight or freeze”-responser. Frykt aktiveres av ytre, konkrete trusler, som f.eks et rovdyr.

Frykt blir ofte forvekslet med både angst og sårbarhet, men det er noen viktige forskjeller. Og de forskjellige tilstandene krever forskjellig handling.

Frykt forteller oss at vi er i en slags fare. Det er en trussel mot vår fysiske, mentale, emosjonelle eller åndelige velvære. Det forteller oss at vi må passe oss og forflytte oss til et sikkert sted.

Mens frykt er en kortsiktig følelsesmessig tilstand som oppstår som svar på en reell trussel, er angst og sårbarhet en stemningstilstand som svar på innbilte trusler som kanskje eller kanskje aldri oppstår.

Lærdom fra hestene; hvis et rovdyr nærmer seg en hest vil hesten reagere på den. Hesten vil straks iverksette tiltak som svar på frykten; den vil løpe bort umiddelbart, eller hvis dette ikke er mulig, vil den sparke eller bite, og forsvare sine grenser.

Hva hester derimot ikke gjør er å tenke “Å, hvis jeg løper bort, vil de andre hestene trolig tro at det er en feil med meg eller noe ..” eller “Jeg føler denne ubehagelige følelsen av frykt akkurat nå, jeg tror jeg bare står stille her og venter og ser om følelsene forsvinner. “

 Nei, hesten vil reagere umiddelbart på frykten, løpe bort (eller sparke, bite) og like viktig, etter at trusselen er borte – hesten går tilbake til gressing. Hesten tenker da ikke “Hvorfor har dette skjedd for meg?”, “Hvorfor løp rovdyret mot meg og ikke de andre hestene?”, Eller “Hvorfor er det rovdyr i verden?”.

Nei, hesten går bare tilbake til gressing og forblir i øyeblikket, i stedet for å gjenoppleve opplevelsen i hodet om og om igjen – noe som kanskje vi mennesker har en tendens til å gjøre.

Sårbarhet kan føles veldig likt frykt, men meningen bak er veldig forskjellig. Mens frykten stammer fra en ekstern trussel, kommer sårbarheten fra en intern trussel mot ditt selvbilde, din tro eller behagelige vaner. Med en ekstern trussel må du flytte til sikkerhet. Med sårbarhet er du ikke i umiddelbar fare, men omstendigheter ber deg om å utvide din komfortsone.

Så, hvis du ved å sjekke inn med egen kroppsbevissthet, ikke finner noen merkbar trussel i din umiddelbare nærhet, må du sjekke om trusselen i stedet ser ut til å oppstå som en konflikt i seg selv.

Sårbarhet markerer et punkt der gammel håndteringsstrategi, oppførselsmønster eller oppfattelse av verden blir utfordret – eller en tidligere undertrykt del av selvet blir avslørt. Sårbarhet ber oss om å utforske disse gamle overbevisningene og atferdsmønstrene og om å gå videre og utforske mer hensiktsmessige måter å reagere på.

Angst, særlig separasjonsangst, har dypere røtter i tilknytningssystemene i hjernen. I Panksepps teori er mye av det vi kaller “angst” knyttet til PANIC/GRIEF-systemet. Dette systemet aktiveres ved separasjon fra omsorgspersoner, tap, eller sosial isolasjon.

Hos unge dyr utløses dette systemet når de er adskilt fra moren — de klynker, roper og viser uro (prototyper på menneskelig angst).

Hos mennesker kan dette systemet utvikle seg til eksistensiell angst, ensomhet eller depresjon.

Panksepp mente at det PANIC-relaterte systemet var sensitivt for opioider (som gir trøst) og oksytocin (tilknytning).

Dette kan forklare hvorfor sosial støtte og tilknytning demper angst, og hvorfor fraværet av slike bånd kan øke angst og depresjon.

Panksepp kritiserte medisinske modeller som ser angst kun som en “kognitiv feil” eller kjemisk ubalanse.

Han mente at angst ofte er et uttrykk for dyptliggende sosiale og biologiske behov som ikke blir møtt.