Lek er mye mer enn bare moro.

Panksepp mente at lek – PLAY – er ett av de grunnleggende emosjonelle systemene som mennesker deler med andre pattedyr. Han så ikke på lek som noe dyr gjør bare når de har tid til overs, men som en medfødt drivkraft med stor betydning for utviklingen av hjernen, kroppen og våre sosiale ferdigheter.

Det er særlig unge dyr som leker mye. Føll løper, bukker, jager hverandre, napper, dytter og utfordrer hverandre. Det kan se ut som ren moro, men samtidig foregår det viktig læring.

Gjennom lek lærer vi sosiale spilleregler

Noe av det Panksepp var spesielt opptatt av, var sosial lek.

Når to unge dyr leker sammen, må begge ha glede av leken for at den skal fortsette. Blir den ene for voldsom eller dominerende, kan den andre trekke seg unna og leken stopper.

Dermed lærer dyret noe viktig: Skal leken fortsette, må jeg ta hensyn til den andre.

Lek blir på denne måten en arena for å øve på kommunikasjon, impulskontroll, kroppsspråk og sosiale grenser.

Panksepps forskning på rotter viste blant annet at unge rotter var sterkt motivert for sosial lek. Han fant også at større og sterkere dyr ikke kunne «vinne» hele tiden dersom de ønsket at den andre skulle fortsette å leke. Det måtte være en form for gjensidighet.

Dette er interessant også når vi observerer hester. Hester som leker sammen, kommuniserer kontinuerlig. De inviterer, svarer, øker intensiteten, trekker seg tilbake og tar pauser. Lek er derfor også kommunikasjon.

Lek trenger trygghet

En viktig forutsetning for lek er at dyret opplever tilstrekkelig trygghet.

Hvis en hest oppfatter at den er i fare, vil andre emosjonelle systemer få prioritet. FEAR-systemet forbereder hesten på å beskytte seg eller komme seg unna. Da er det ikke tid for lek.

Derfor kan lek være interessant når vi vurderer hvordan en hest har det. En hest som føler seg trygg og har overskudd, har større mulighet til å utforske og leke.

Men lek alene er ikke et sikkert mål på god velferd. Atferd må alltid vurderes sammen med resten av hestens kroppsspråk, miljø og situasjon.

Fra frykt til nysgjerrighet og lek

PLAY-systemet har også en spennende forbindelse til et annet av Panksepps emosjonelle systemer: SEEKING – SØK.

SEEKING driver oss til å undersøke verden. Det handler om forventning, motivasjon, utforskning og nysgjerrighet.

Hos en hest kan vi noen ganger se en bevegelse mellom disse systemene.

Tenk deg at du legger en stor ball på ridebanen.

Hesten stopper og stirrer.

Hva er dette? Er det farlig?

FEAR kan være aktivert.

Hvis vi ikke presser hesten frem, men gir den tid og mulighet til selv å undersøke, kan noe etter hvert forandre seg. Den senker kanskje hodet, strekker halsen frem, går nærmere og snuser.

Nå har nysgjerrigheten begynt å overta.

Hva er dette?

SEEKING er kommet mer på banen.

Hesten berører ballen med mulen. Ballen beveger seg. Hesten følger etter og dytter igjen.

Spørsmålet kan nesten se ut til å forandre seg til:

Hva kan jeg gjøre med denne?

Og der kan PLAY komme inn.

Dette er en av grunnene til at det kan være så verdifullt å gi hesten tid til selv å finne løsninger, fremfor alltid å fortelle den hva den skal gjøre.

Kan hesten leke med oss?

Ja, men her må vi mennesker være litt ydmyke.

Det er lett å kalle aktivitet vi selv har satt i gang for «lek», selv om hesten egentlig bare har lært å reagere på signalene våre.

Derfor synes jeg arbeid med hesten i frihet er spesielt interessant.

Når hesten ikke holdes fast av et tau, får den større mulighet til å uttrykke egne valg. Den kan nærme seg oss, men den kan også gå sin vei. Den kan følge et forslag – eller la være.

Da kan vi begynne å stille andre spørsmål enn bare:

Gjorde hesten det jeg ba om?

Vi kan spørre:

Kommer hesten frivillig tilbake?

Tar den egne initiativ?

Virker den nysgjerrig på det vi gjør?

Kommer den med forslag selv?

Kan vi respondere på hestens initiativ, i stedet for at kommunikasjonen alltid går fra mennesket til hesten?

Det siste synes jeg er spesielt viktig.

For hvis mennesket bestemmer både hva som skal skje, når det skal skje og hvordan det skal skje, blir samspillet lett enveis – selv om hesten utfører øvelsene med stor dyktighet.

Lek åpner for noe annet: gjensidighet.

Når hesten får påvirke samspillet

I lek vet vi ikke nødvendigvis på forhånd nøyaktig hva som skal skje.

Jeg kan foreslå noe. Hesten svarer. Hesten kan komme med et nytt forslag. Jeg svarer tilbake.

På den måten kan samspillet bli mer som en samtale enn en instruksjon.

Det betyr selvfølgelig ikke at alle grenser skal forsvinne. En hest veier flere hundre kilo, og lek mellom menneske og hest må alltid være trygg. Det er stor forskjell på å gi hesten initiativ og å tillate farlig atferd.

Men innenfor trygge rammer kan vi gi hesten langt større innflytelse på samspillet enn vi ofte gjør.

Og hva med oss mennesker?

Panksepps forskning på PLAY handler ikke bare om dyr. Vi mennesker har det samme grunnleggende behovet for lek.

Likevel er det lett å miste leken når vi blir voksne.

Vi skal prestere. Oppnå noe. Gjøre ting riktig. Også sammen med hesten kan vi bli så opptatt av teknikk og mål at vi glemmer nysgjerrigheten.

Kanskje kan hesten hjelpe oss med å finne tilbake til noe av dette.

Å være til stede.

Å utforske.

Å tåle at vi ikke vet nøyaktig hva som kommer til å skje.

Å le.

Og å oppdage at ikke alt vi gjør sammen trenger å ha et bestemt mål.

For kanskje er noe av det fineste som kan skje mellom menneske og hest nettopp dette:

At vi går fra å spørre «Hvordan får jeg hesten til å gjøre dette?»

til å bli nysgjerrige på:

«Hva kan vi finne på sammen?»